Når man sitter tørt og varmt i et kontorlandskap på Forus, er det vanskelig å forestille seg at en egentlig sitter på bunnen av en stor innsjø. Noen gateadresser slik som Vassbotnen, levner ingen tvil om hva som har vært her før. Dette var også navnet far min brukte på området som i dag er Forus industriområde. Stokkavatnet som en gang lå her, sammen med myrene omkring, utgjorde 4,5 kvadratkilometer, nesten dobbelt så stort som Store Stokkavatn mellom Revheim og Tasta. For å skille vannene med samme navn ble Store Stokkavann kalt Nordre Stokkevand og dette for Søndre Stokkevand i eldre tider.

^{Jostein Jåtten}

Vannet var svært grunt, mesteparten var mindre enn to meter dypt. Det hadde bare ett utløp, Foruselva, som rant ut i Gandsfjorden. På veien mot fjorden krysset den først hovedveien sørover. Videre forsynte den fem kvernhus med kraft før den rant ut i fjorden. Disse kvernhusene skulle bli den største hindringen for å kunne gjennomføre uttappingen av vannet. I årene mellom 1860 og 1920 ble 20 større og mindre vann på Jæren senket eller tørrlagt. Uttappingen og tørrleggingen av Stokkavatnet skulle bli den største og mest vellykkede. Nytt jordbruksland ble vunnet, mens et stort og flott naturområde gikk tapt for alltid.

Et vann til nytte og glede

Det lille vannfallet mellom Stokkavatnet og Gandsfjorden ga kraft til fem kvernhus på Forus på det meste. Dette var noe langt mer enn en vanlig gårdskvern, dette var såkalte leiekverner. De ga gode inntekter på leiemaling for bakerne i Stavanger, byborgere, og for bønder i et stort distrikt. Stokkavatnet var grunnlaget for tilgang på årgangsvatn, som ga mulighet for å male korn året rundt, noe som gjorde kvernene særlig verdifulle. Fiskebestanden i Stokkavatnet før uttappingen ble beskrevet som rikelig til heimefiske. Til noen av brukene som grenset til vannet, hørte det fiskerettigheter.

De første planene for tørrlegging

Uttappingen av Skasvatnet eller Hegrevatnet på grensen mellom Sola, Høyland og Klepp i 1863 var et av de første store prosjektene. Allerede da begynte man å tenke på senkning av Stokkavatnet. Noen år senere var saken kommet så langt at statsagronom Jakobsen utarbeidet en senkningsplan, men den strandet på at innløsing av Forusmøllene ble for dyr. I 1877 kom saken opp på ny. Statsagronom Jakobsen og amtsagronom Ingebrigt Anda skulle utarbeide en omfattende plan for senkning av vannet med kanal til Gandsfjorden. Også denne gangen ble det Forusmøllene som hindret gjennomføring av planene.

Ny plan

Det første møte med grunneierne ledet av landbruksingeniør Grimnes ble avholdt 9. januar 1903. I stedet for å føre vannet i en kanal ut i Gandsfjorden ble det bestemt å føre vannet i kanal og tunnel ut i vestre enden av Hafrsfjord. Vannet var dypest i vestenden, og en kunne nå få tappet ut hele vannet, omtrent som å trekke proppen ut av et badekar. Ved å føre kanalen vestover ville en dessuten kunne tappe ut myrer på gården Åsen. Dette ville gi 200 mål i tillegg til selve Stokkavatnet.

Arbeidet ned tunnel og kanal

Forarbeidet til den 342 meter lange tunnelen gjennom Åsen fra Røyneberg til Sande startet i april 1906. Samtidig med tunnelarbeidet ble det i mai 1906 startet arbeid med å grave kanal ut til Hafrsfjord. Gravingen på den omtrent 2 km lange kanalen startet på Joa og gikk østover mot tunnelen gjennom Åsen. Arbeidet ble utført med håndredskaper av et arbeidslag på seks-sju mann. For å spare tid ble det i første omgang laget en forholdsvis liten grøft. Planen var at vannstrømmen skulle gjøre grøften større og ta massene med seg til sjøs. Etter to års innsats var arbeidet med tunnel og kanal ferdig, og man kunne se frem mot den store dagen 15. april 1908 da kanalen skulle åpnes.

Den store dagen

Da det begynte å nærme seg tidspunktet for åpningen, hadde en hel hærskare av folk samlet seg oppe ved vannet. Amtmannen var innbudt, og landbruksingeniør Grimnes holdt tale der han ga en historisk utredning over uttappingsplanene og arbeidet som var utført. Deretter erklærte amtmann Carl Lauritz Mechelborg Oppen tunnelen ferdig. Så ble det siste skille mellom vann og kanal fjernet, og vannet begynte å strømme en ny vei. Det var nok en del som hadde tenkt at de skulle få se en svær foss og kanskje noe av vannbunnen før de gikk hjem. De aller mest optimistiske hadde utstyrt seg med bærenett for å samle opp fisken, som de trodde skulle sprelle på den tørre bunnen. Det ble det ingenting av, og det skulle gå lang tid før noe av vannbunnen kom til syne.

Ikke alt gikk etter planen

Det viste seg å ikke helt gå etter planen å bruke vann som utgravingingsmiddel på grunn av et ubetydelig fall, noen steder var det bare 1 på 1000. Kanalen måtte derfor graves ut for hånd. På oppsiden av tunnelen var det til å begynne med bare 70 – 80 meter opp til vannet. Etter hvert som vannet sank, måtte en lenger inn, og til slutt gikk kanalen 3 kilometer inn på bunnen. Kanalen måtte graves 3 – 4 meter dyp, noen steder hele 6 meter. 

Uttappingsarbeidet ferdig

16. oktober 1913 ble den endelige generalforsamling avholdt. Arbeidet som til slutt var utført, var følgende: Kanal fra Hafrsfjord til tunnelen på omtrent 2 kilometer, tunnel på 342 meter, kanal i vannbunnen på 3130 meter og fem sidekanaler med lengde på til sammen 3250 meter. Det var også laget broer over kanalen flere steder. Arbeidet ble godkjent på betingelse av at noen mindre arbeider ved kanalen på Joa og rensing av tunnelens øvre åpning ble utført.

Ypperlig jord og store avlinger

Det var noen som mente at jorda på bunnen av Stokkavatnet skulle være av mindre god kvalitet, så det var et spørsmål om det ville lønne seg å dyrke opp jorda. Det viste seg snart at jorda i Stokkavassbotn var av mye bedre kvalitet enn Skasvatnet og flere andre vannbunner fra utappede vann på Jæren. I Stokkavatnet var det fast grunn under slamlaget, som var fra en halv til en meter dypt. Verkseier Emanuel Simonsen, som hadde kjøpt ca. 1000 mål av Stokkavassbotn, som han kalte Svanholm, var den første som startet med oppdyrking. Allerede våren 1911 satte han i gang med pløying av 5-6 mål. Han hadde tidligere sendt en del jordprøver til kjemisk analyse i Bergen. Prøvene viste at jorden var av særdeles god kvalitet.

Det er lite trolig at slike store uttappingsarbeider ville blitt satt i gang i dag. Sannsynligvis ville Stokkavatnet vært et vernet våtmarksområde på grunn av sitt rike fugleliv. Det var nok ingen som så for seg at 4000 mål med god matjord skulle ende opp som industriområde og golfbane da de satte gang dette store prosjektet for over hundre år siden.

Denne artikkelen er hentet fra Jåttå og Hinna historielag sine årbøker. År­bøkene kan bestilles på historielaget sin nettside jattaoghinnahistorielag.no/kjøpårbok. Årbok 2025 kan også kjøpes hos NMS Gjenbruk, Torgveien 15B, Stavanger, Amdal Frisør, Hinna­svingene 51, Hinna og Brynes Planter, Jåttåveien 92, Jåttå.