Han er «lost in the music», fortapt i musikken. Den svarte t-skjorten framheves med stolthet og med begeistring. Musikkspråket her tegner bilder han alltid kjenner seg igjen i. Og midt i dette virvaret av musikalske toner og nøkler, er bekreftelsen han erkjenner i lyseblått: I am here!
gottfred tunge
gottfred@bydelsaviser.no
Sånn var det ikke for noen få år siden. Rett etter at korona-epidemien hadde lagt musikere i dvale fra 2020 til 2022, ble Reidar Larsen alvorlig hjertesyk med diagnosen endokarditt. Sykdommen kan forårsake alvorlig skade på hjerteklaffene, noe som også kan være livstruende.
Etter lang tids sykehusopphold på Haukeland og SUS, og med videre profesjonell oppfølging, slapp han unna uten kirurgiske inngrep. Etter langvarig opptrening og tålmodig innsats fra mange hold, kom dragningen til musikken sakte tilbake.
Finne vante spor
– Selv om jeg var alvorlig syk og har skader på hjertet som vil vare livet ut, har ikke denne omveien forandret så mye, understreker Reidar Larsen. – Veien videre er å finne tilbake til vante spor, finne utfordringene igjen sammen med familie og musikervenner. Der er jeg nå, nesten tilbake.
– Det forandres heller ikke av at du nettopp ble 70 år?
– Nei, egentlig ikke. Selvfølgelig er helsen viktig og derfor må jeg ta treningen på Hjertelaget alvorlig uten at det må tråkkes opp en slags ny livsvei. Dagene er fortsatt litt preget av korona og påfølgende sykdom. Men akkurat nå etter å ha spilt på Jåttåvågens tøffeste scene ZIP 4020, falt en fast rutine på plass, sier Larsen fornøyd.
Reidar Larsen går under navnet «Mr Blues» i hele Norge, og også som «den ukronede Kongen av blues». Musikken og stemmen hans treffer og gjenkjennes av et bredt og stort publikum. Utallige scener, festivaler og plater har gitt Reidar Larsen en tydelig og staselig plass i norsk musikkliv. Selv har han et avslappet forhold til hva han er og hvor han står. Det er ingen tatovering verken her eller der som identifiserer mr. Blues.
Liker ikke sjargonger
– Egentlig er sjargonger i musikken en uting, mener Reidar Larsen. – Opptakten til det meste jeg var med på både før og etter etableringen av Stavangerensemblet tidlig på 1980-tallet, var eksperimentering og improvisering. Å lage ny klang, endre rytme og åpne opp for musikkens utallige muligheter, var drivkraften.
– Rock, jazz, blues, ja også country, er merkelapper som gir folk gjenkjennelse. Men de er egentlig skapt og begrunnet av kommersielle interesser. Min tilnærming har alltid vært at musikk er uten grenser og er en blanding og overlapping av alle sjangrer. Hør, se, finn mulighetene musikken gir. Det er den beste tilnærmingen.
– Og la meg få lov til å tilføye. Musikk-konkurranser – hvem er best til å synge – er bare tullete. Det er ikke slik talentene blir gode.
Litt tilbake til starten, der musikken ble den viktigste delen i livet, og der småting ble store fordi grobunnen og vekstvilkårene var i kontinuerlig utvikling. Stavanger-bølgen som først og fremst Stavangerensemblet bidro mest til, gjorde at den irriterende østlandsdominansen ble utfordret – både generelt, men særlig av NRK og mediene i hovedstaden.
Språk og dialekt var viktig
Da trønderrocken etablerte seg omtrent samtidig, bidro det til at samlingen av rockere fra Trøndelag, Stavanger og etter hvert også Bergen, ble så sterk at NRK og de nasjonale mediene var nødt til å åpne opp. Selvtilliten i de store byene utenfor Oslo, hadde også en annen viktig faktor med seg; språket! Det ble sunget på dialekt i alle landsdeler. Og snart kom også Nord-Norge på banen her.
I dette sto Reidar Larsen trygt og stadig på vei opp og fram. Karrieren og suksessen i alle disse årene kunne når som helst gjort ham til fulltids-musiker. Han opptrådte over alt, spilte inn plater, gikk innimellom solo, i egne band eller også sammen med artister fra blant annet USA der han hadde flere opphold bak seg i New York-området.
På scenen i USA med sine egne jazz/blues-låter, ble han først møtt med mye skepsis. Mange afro-amerikanere han møtte, vokste opp i denne kulturen. Stort sett alle var mørke i huden. Hvem trodde Mr. Larsen at han var? Reidar Larsens stemme og bluestoner ga godt svar, og hans sosialt vennlige vesen hadde dessuten en god porsjon trygghet i stor kunnskap om bluesens og jazzens historie.
Right man, wrong color
Det bedret seg da en av skeptikerene konkluderte: Reidar, you know the blues and the jazz, it’s only the color of your skin that’s wrong! Aksepten kom på plass.
En karriere der utøveren selv setter noen begrensninger, gir ikke svaret på hva det kunne blitt til «hvis bare…».
For det var ikke aktuelt å bli fulltidsmusiker. Studier rettet inn mot filosofi og de utfordringene livet kunne by på, svevde tidlig rundt i hodet hans. Spørsmål om livsholdninger og livsvalg traff ham på Kongsgård Katedralskole allerede på 1970-tallet i valgfaget filosofi. Veien videre knyttet til filosofiens verden, var dermed mer eller mindre brolagt.
Han fulgte opp på Distriktshøgskolen (dh) og leverte i denne innpakningen en avsluttende oppgave om rock og musikk sammen med Anders Bru som begge er stolte av. Senere ble det studier ved Universitetet i Bergen der fagene religion, etikk, estetikk sammen med mellomfag i filosofi. Det ble til en slags plattform for betraktninger om tilværelsen, livet og døden – som han sier det selv. Viktigst i dette perspektivet er at det alltid må gis plass til nye spørsmål. Svarene er ikke gitt.
Om Reidar Larsen hadde gitt full gass, blitt fanget opp av turnelivet, festivalene, jobbene i studio og alltid vært på reise, var ikke det fristende?
– Nei, sier han bestemt. Jeg har alltid sørget for at hverdagens gjøremål, tanker og utvikling glir ubevisst inn i hverandre. Dersom jeg hadde vært 100 prosent musiker, ville det vært mye vanskelige å si nei. Da jeg nylig spilte her på Zip 4020, var det den ene konserten av i alt to i løpet av hele året – fordi jeg har valgt det. Jeg vil ikke bli oppbrukt.
– Det skaper den nødvendig balansen jeg må ha i samværet med familie og venner I en slik setting er ikke jeg’et viktig, men vi’et. Laget og det vi får til sammen med andre, er viktige ingredienser på gode liv!
Reidar Larsen
Reidar Larsen, født 12. mars 1955 i Oslo (øst).
Hans liv og karriere er fylt med musikk. Her er et riss på et liv som har et innhold der musikken, eksperimenteringen, scener i inn-og utland, festivaler og plateinnspillinger har – sammen med en stort kollegialt nettverk – skapt og utviklet en legende i og utenfor det lokale muikkmiljøet:
Gift med «Gryne» Stølen, og har døtrene Helene og Hanne Stølen (Larsen-navnet ble byttet til det litt mer sjeldne Stølen/morens etternavn).
Bosatt på Godeset siden 1986, i åsen der man glante ned på den gamle helikopterbasen ved E39.
Utdannelse etter gymnas på Stavanger Katedralskole og videre til UiB og har vært lærer på Hetland, Randaberg, Godalen og Bergeland vgs.
Familien flyttet til Tasta /Byåsen (navnet forsvant rett og slett) og Stavanger da Reidar var rundt 4,5 år gammel (snakker fortsatt – når som helst – sin barnlige Oslo-dialekt, men er absolutt mest kjent for sin «forrektige» Stavanger-stemme.
Karriere som sanger, musiker/komponist, pianist, plateartist og lærer.
Startet musikkkarrieren med bandet «Fidibus» inspirert av korps-musikere i Tasta skolekorps i 1968/1969. Bandet eksisterer fortsatt. Senere ble det Nurk Twins, Staccato og Smalhans, og innimellom kom Reidar Larsen Blues kvartett.
Var med å starte opp og spilte to år i Stavangerensemblet i begynnelsen av 1980-tallet. Frode Gjerstad, Terje Lode og Anders Bru var viktige partnere der musikken de spilte var rock, sterkt preget improvisasjon og eksperimentering. (Ingen likte oss den gang, husker Reidar).
Plater, utgivelser, priser/høydepunkter: Var solo-artist da albumet I’m A Bluesman kom i 1982, vant Spellemannsprisen i 2009 med albumet Kom inn te oss. Har spilt sammen med en rekke norske musikere – Øystein Sunde spesielt – og utenlandske musikere innen jazz/blues. Lokalt teller disse blant andre Svein Tang Wa, Eriksen, 3 Busserulls og Vestlandsfanden. På venn/musikerlisten står også nærheten til Åge Aleksandersen og Terje Tysland.
